Det var en skoledag som alle andre skoledager, etter at læreren hadde forsøkt å holde orden i klassen gjennom to lange mattetimer, så var det gymtime. I gymtimen hadde lærer sagt at de skulle bevege seg som ulike voksenjobber. Først skulle de springe som brannkonstabler, så skulle de bevege seg som politifolk og så som postbud.

– Kanskje dere får noen ideer om hva dere skal bli når dere blir store, sa læreren, mens de sprang rundt i gymsalen.

Det brydde ikke Johan seg om. For han hadde allerede bestemt seg for hva han skulle bli når han ble voksen. Han skulle bli detektiv.

En mesterdetektiv. Med sitt eget kontor og skilt på døren. Som han hadde sett på en tv-serie på Netflix. Så egentlig trengte han ikke å gå på skolen. For når han fikk skaffet seg et forstørrelsesglass og et lite sett for å ta fingeravtrykk, så var han i gang.

I dette kapittelet skjer det noe mystisk.

– Da kan dere skifte, og gå tilbake til klasserommet, sa læreren så høyt og skrikende, at blodet til elevene nesten frøs til is i årene.

På veien tilbake til klasserommet, kjente Johan magen rumle. Han var sulten etter gymtimen, og gledet seg til lunsj. Men i det han skulle skifte til innesko, fikk han et lite sjokk.

Crocsene hans var borte. De sto ikke der han satt dem fra seg. Han så under benken. På hyllen som hang på veggen. Han gikk gjennom gangen og kikket overalt. Det var ikke til å ta feil av.

Crocsene var sporløst forsvunnet.

Dette var hell i uhell. Uhellet var at crocsene var borte. Hellet var, at dette var den første saken til mesterdetektiven Johan.

Han måtte skaffe en lupe. Så fort som mulig. Og kartlegge de ulike mistenkte. For det måtte jo være en i klassen. For det var bare de som var i denne gangen. Og læreren hans hadde alt for store bein til at de passet henne.

Når Johan kom hjem, tok han Ipaden sin og sendte en melding til sin rike eksentriske onkel i Oslo. Og spurte om han kunne få en lupe. Svaret kom raskt på melding.

Ja, jeg kommer på besøk en tur i morgen, så da kan jeg kjøpe med. Jeg er i Bergen.

Topp, tenkte Johan, og ble litt overrasket over at onkelen var på denne siden av landet, men tenkte ikke mer på det. Isteden tenkte han videre på hvilke mistenkte som kunne tenkes å ha tatt skoene. Han hadde kommet frem til at det var fire mistenkte. I det han skulle til å skrive navnene på de ulike mistenkte på et ark han hadde hengt på innsiden av veggen, så hørte han mammaen ropte.

Johan, nå er det middag!