Johan våknet tidlig neste morgen av at solstrålene som kom igjennom vinduet traff nesen hans. Om natten hadde han drømt om hvordan han var blitt en berømt detektiv som løste sak etter sak. Han hørte at det gikk i ytterdøren, og at stemmer snakket sammen utenfor døren til soverommet og før han fikk sukk for seg hørte han et stort brak og kvakk til i et sjokk. Døren ble smelt opp med en slik kraft at Donald bladene som lå på gulvet flakset i alle retninger.

– Er det en syvsover som ligger og purker og sover her, hørte han onkelen si, mens han marsjerte inn på soverommet, som om det skulle vært hans eget.

Onkelen var eldre enn mange andre han kjente, men oppførte seg litt som han skulle vært en tenåring og så ikke ut som han var et år eldre 28 år, tenkte Johan, mens han trakk pusten dypt etter å ha blitt skremt ettertrykkelig. Før han fikk sagt noe som helst, kastet onkelen en pakke til han.

– Var det her det var behov for et forstørrelsesglass, spurte onkelen, før han fortsette å mase om at Johan måtte stå opp å komme seg på skolen.

Onkelen forsvant ut og satt seg sammen med moren til Johan på kjøkkenet for å drikke kaffe. Johan reiste seg for å kle på seg. Han tenkte på noe han hadde drømt. Han var ganske sikker på at han hadde fått en god ide til sin etterforskning i drømme, men klarte ikke å komme på det. Åpnet døren til kontoret sitt inni klesskapet, og så på bildene en gang til for å prøve på om de kunne hjelpe på hukommelsen. Og som ved et trylleslag kom han på det.

Han måtte selvsagt spørre mamma om han kunne reise til Markus og Martinus etter skolen for å leke. Og da ville han ha mulighet til å gjøre undersøkelser.

---

Det hadde ikke vært vanskelig å få lov til å besøke Markus og Martinus etter skolen.

Mamma hadde sendt tekstmelding til deres mor for å spørre om Johan kunne være med hjem, og da hadde Johan blitt invitert på middag også. Pølsegrateng! Hans favoritt.

De tre guttene gikk sakte oppover bakkene mot byggefeltet til huset der Markus og Martinus bodde. De gikk sakte og snakket om alt mulig som hadde skjedd på skolen den dagen. Når de kom frem tok de av seg yttertøyet og fikk et glass saft.

I dette kapittelet blir Johan nesten tatt på fersken hjemme hos Markus og Martinus.

Markus og Martinus delte rom, fordi huset deres ikke var så veldig stort, men de hadde et stort soverom, som de skulle leke på før middag. Johan hadde kommet på et smart triks for å undersøke om de forsvunnede Crocs fantes på dette rommet.

– Dere, sa Johan og fortsatte. Skal vi leke «blindegjemsel»? At dere tar bind fremfor øynene, og så lager jeg lyder, og dere skal prøve å finne meg, ved å følge lyden.

Markus og Martinus var med, og fant hver sitt skjerf som de bant rundt hodet, slik at de ikke kunne se. Det gjorde at Johan kunne lage lyder, og i full fart gå til den andre siden av rommet for å undersøke skuffer og skap.

– Dere må begynne med å snurre rundt 50 ganger før dere leter, sa Johan mens han allerede hadde åpnet alle skuffene i Markus sin skrivepult.

Johan lette effektivt gjennom alle skuffer og skap, mens han med jevne mellomrom lagde lyder slik at Markus og Martinus flyttet seg rundt i rommet, og gjorde at han fikk mulighet til å lete skikkelig. Hadde han bare hatt forstørrelsesglasset sitt med kunne han ha lett enda grundigere etter spor. For her var ingenting å finne. Nå hadde han vært igjennom det hele, og det var ikke så mye som en dinosaurpynt å spore. Og nå måtte han også la dem finne han, for han merket at de begynte å bli lei av å lete.

Pip, pip, sa han og stilte seg midt i rommet, slik at de kunne finne han fort.

Han fortalte en liten skrøne om at han hadde stått der hele tiden, og at ingen av dem hadde tenkt på å lete i åpent landskap. Noe som også kunne være i reklamen hans som mesterdetektiv. Mesterdetektiven Johan, leter både bak låste dører og i åpne landskap.

I det de var i gang å leke blindegjemsel en gang til, ble de ropt til middag. Og på veien til kjøkkenet så Johan noe han aldri ført hadde lagt merke til hjemme hos dem.

Et stort innebygd garderobeskap i gangen. Der måtte han inn å undersøke, men hvordan skulle han få det til. Uten å vekke mistanke. For det er viktig. At de mistenkte ikke skjønner at de er under etterforskning. Så når de hadde satt seg ned ved bordet, etter de hadde vasket hendene i tjue sekunder ved kjøkkenvasken, sa Johan at han måtte på do før han spiste.

– Bare spring på do du, vi venter med å spise til du er tilbake, sa faren til Markus og Martinus.

Mesterdetektiven Johan måtte handle lynraskt og gikk med raske steg, men istedenfor å gå på toalettet gikk han inni garderobeskapet. Det var heldigvis lys i det lille kottet, som luktet ganske kraftig av tåfis. Han begynte å systematisk se over de nederste hyllene, men ingen Crocs å se noe sted. Plutselig får han øye på noe blått på den øverste hyllen. Det er så høyt oppe at han ikke klarer å se skikkelig hva det er. Det er ingen annen løsning enn å bruke de andre hyllene til å klatre på.

Han klatrer rolig steg for seg oppover og nærmer seg toppen av hyllene og klare å nå den blå tingen som lå øverst. Han grep fatt i den tingen, men i det han nådde den mistet balansen. Og falt med et brak ned. Med seg i fallet rev han med seg flere par sko, som landet oppå han.

Johan, hva er det du driver med, hørte han faren til Markus og Martinus ropte fra kjøkkenet, og skritt som kom nærmere og nærmere. Nå var gode råd dyre. Døren til det lille kottet gikk opp, og der stor faren. Med gapene munn.

– Hva i all verden gjør du?

Johan tenkte lynraskt. Og så et ukeblad som lå slengende på gulvet der, med et bilde av en kattunge på som gjorde at han fikk en ide.

– Jeg trodde jeg hørte lyden av en katt som mjauet i skapet, og i det jeg skulle gå inn for å se etter om det var en katt her, snublet jeg og da.

– Skal si du klarte å dra med deg endel på veien i fallet ditt, svarte faren mistenksomt. Og vi har jo ikke katt. Nå må du uansett komme og spise før maten blir kald, så kan vi rydde etterpå.

De gikk sammen til kjøkkenet for å spise, og det var ikke noe mer snakk om skapet. Johan hadde sluppet med skrekken, og kommet seg unna å bli tatt på fersken, mens han etterforsket saken sin. For etter middag var det dessert og mer lek.

Han måtte nok innse at Markus og Martinus var uskyldige. Og måtte gå videre på listen over mistenkte. Dette hadde ikke vært den beste dagen i mesterdetektiven Johans etterforskningsaktivitet.