Akkurat i det han han var på vei til å hoppe ned fra bordet, og gå inn med veden, så skjedde det.

Dagen etterpå var ganske lik som dagen i før. Sånn var de fleste dager når det var koronapandemi. Skole, lekse og skjerm. Det var ikke engang lov til å ha speidertreff. Bare en ting hadde vært annerledes. Han hadde vært på skolebiblioteket og lånt en bok om morsekoder. Han ville sjekke om de blinkene som hadde vært der, kunne bety noe. Han var ikke helt sikker, men i morsealfabetet ville disse blinkene kunne være bokstavene K og O. Hva kunne det være?

Johan satt og spilte Minecraft så stille så han kunne, så moren ikke skulle komme på at det nærmet seg leggetid. Han var oppslukt i spillet da han plutselig fikk en følelse av at noe skjedde bak ham. Han snudde seg rundt å så ut vinduet. Og der – i vinduet sto lyset på. Og skrudde seg av igjen. Akkurat som i går. Han fant frem lappen der han hadde notert lengden på de ulike blinkene i går, og det fulgte det samme mønsteret i dag. Noen korte og noen lange.

Nå når moren var hjemme, var det ikke så skummelt som det var i går. Han ville gå ut på plassen fremfor huset å sjekke om han så noe mer om han var ute. Om han klatret opp på bordet i garasjen der veden var, så kunne han se bedre enn han gjorde ut stuevinduet.

– Jeg går og henter ved, sa Johan og stakk ut døren før moren hadde hatt tid til å si tannpuss.

Han tok med seg en plastpose som han kunne ha veden oppi, gikk bort til garasjen, klatret opp på bordet, og så over. Det var helt mørkt i vinduet i det gamle huset. Han stirret og lyttet, men det var ikke en eneste lyd eller lys i vinduet. Den eneste lyden han hørte var vinden som suste mellom trærne.

Har han funnet løsningen, eller var sammenstøtet med naboen Rannveig, bare helt tilfeldig....

Akkurat i det han han var på vei til å hoppe ned fra bordet, og gå inn med veden, så skjedde det. Det kom en lyd bak han. Og før han fikk snudd seg, kjente han en hånd som grep han om foten. Blodet i kroppen hans frøs til is.

– Har han ikke brukt veldig lang tid på å hente ved, tenkte mammaen til Johan og reiste seg fra sofaen og gikk til kjøkkenvinduet for å se etter Johan. Men det var ingen å se.

Hun tok på seg et par sko, og gikk ut på trappen og ropte på Johan. Og der ut av mørket kom Johan, sammen med nabodamen Rannveig. De bar på hver sin pose ved.

– Jeg har visst skremt Johan litt i kveld, sa Rannveig og forsøkte å skjule en liten latter.

Etter kveldsmat og tannpuss lå Johan i sengen og leste Donald. Men klarte ikke helt å konsentrere seg. Han hadde blitt så redd når Rannveig hadde tøyset med han, at han kjente enda at hjertet slo fortere.

Og så var det dette lyset. At det var et lys, var han nå helt sikker på. Men hvem slo lyset av og på? Noen måtte det være? Var det noen som var i fare? Noen som hadde brutt seg inn for å stjele noe verdifullt? Noen som var innestengt i huset og ikke slapp ut? Et gjenferd?

Så slo det han. Kunne det være Rannveig? Lyset hadde jo sluttet når hun kom for å tøyse med han i garasjen. Nå var det ingen tvil lengre.

Mesterdetektiven Johan måtte pusse støvet av forstørrelsesglasset og starte etterforskning.