Nå var det en ting som gjaldt. Han måtte finne ut hvem den krokryggede mannen var.

I det mørket senket seg neste ettermiddag, var Johan klar. Han hadde snudd datamaskinen mot vinduet slik at han hadde direkte utsikt til det gamle huset. Katten gikk under bordet og strøk seg inntil foten til Johan og mjauet. Det var ganske forstyrrende for den jobben han gjorde nå. Dette var et spaneoppdrag, og spaning kunne være ganske kjedelig. Derfor måtte han også spille litt Minecraft samtidig, slik at tiden ikke gikk så sakte.

Men i dag var det ikke tegn til lys i vinduet. Nå etter over to timer, og fem beskjeder fra moren om at nå var det nok skjermtid for i dag, var det bare mørkt. Kanskje den mistenkte hadde merket at mesterdetektiven Johan var på ferten av han, og hadde tatt sine forhåndsregler. I det han var på vei til å slå sammen datamaskinen, fikk han en følelse. Og så bort på huset. Og jammen. Der var lyset på. Og der gikk det av. Og på igjen. Johan smelte sammen datamaskinen og reiste seg.

Hvem er den mystiske, krokryggete mannen med grått hår skumle øyne, og skyggelue?

– Jeg skal bare en liten tur bort til Rannveig med en tegning jeg har tegnet, sa han og gikk så fort han kunne ut på rommet og hentet tegning og tok på seg sko.

Han småløp de 40 meterne bort til Rannveig, med tegningen i hånden og ringte på. Nå var han spent. Om det var Rannveig selv som åpnet døren, kunne han sjekke henne ut av saken. Han hørte steg bak døren før det gikk i låsen og den åpnet seg. Og Rannveig åpnet døren.

– Hei, jeg har tegnet en tegning til dere for å muntre dere opp i disse koronatider, sa Johan. Han hadde hørt noen på Dagsrevyen bruke det utrykket og tenkte at da kunne han også.

Rannveig smilte og sa en overstrømmende takk og ble skikkelig glad for tegningen. De sto og pratet litt sammen, før hun smatt inn, og hentet en rull med Smil-sjokolade som Johan fikk. Så sa de farvel, og Johan gikk tilbake til sitt eget hus.

Han gikk inn på rommet og åpnet døren til klesskap-kontoret sitt, og satt et stort kryss over tegningen av Rannveig. Når hun var hjemme i sitt eget hus, mens lyset blinket, er hun uskyldig. Hun kunne umulig ha gjort det. Det gjorde Johan glad, for han likte henne godt, og ville ikke at hun skulle være gjerningspersonen.

Nå var det en ting som gjaldt. Han måtte finne ut hvem den krokryggede mannen var. Men hvordan i all verden skulle han finne ut av det?