Etter middag, som var hans favoritt – pølsegrateng og den kjedelige leseleksen gikk Johan tilbake på rommet sitt for å fortsette arbeidet med å kartlegge mistenkte. Han hengte opp skiltet sitt, med «ikke forstyrr» på utsiden av døren sin, og åpnet døren til klesskapet sitt og satt seg på kontorstolen sin, mens han tenkte.

Han hadde allerede kommet frem til at det var fire mistenkte. Han hadde kunne utelukke de aller fleste i klassen. For det første var dette blå Crocs med dinosaurpynt på. Det var ingen jenter i klassen som syns dinosaurer var tøft, så de ville ikke tatt dem.

Så var det fotballgjengen, som hadde sko med fotballpynt på og de guttene som spilte sjakk som hadde kjøpt et parti med sjakkrutede Crocs. Det var også muligheten for at noen hadde tatt dem bare for å være kjipe, men det var egentlig ingen kjipe gutter i klassen, så han slo det fra seg.

Det var da fire aktuelle gutter igjen i klassen, som kunne stå bak bortføringen av skoene. Johan gikk bort i skuffen og fant frem en limstift og bildene fra sist skolefotografering. Han limte bildene av de ulike mistenkte opp på arket, og skrev navnene deres under. Alle de fire hadde hatt muligheten. Nå var tiden kommet til å vurdere motivet til hver enkelt.

I dette kapittelet lurer Johan på hvem som kan ha tatt Crocsene hans?

Først var det Markus.

En av to tvillinger i klassen. Han og broren var like som to dråper vann. Og gikk alltid i de samme klærne, fordi moren deres ville at de skulle se mest mulig like ut. Grunnen til at Johan mistenkte han, var at Markus en gang hadde sagt i en gymtime at han var så lei av å alltid se lik ut som broren. Og at han ville ha andre klær og sko, slik at han kunne være Markus – og ikke en av tvillingene. Med andre ord, et sterkt motiv for å ta Crocsene sammen med mulighet. Det spørs om ikke Markus er den hovedmistenkte, tenkte Johan, mens han bet på baksiden av blyanten.

Den neste på listen, var tvillingbroren til Markus, nemlig Martinus. De to brødrene var så like at Johan nesten ikke klarte å se hvem som var hvem. Derfor kunne også da være et samarbeid mellom disse to. Et komplott. En som hadde tatt skoene, og den andre som brukte dem. Samtidig hadde Martinus aldri sagt noe om at han var lei av å se ut som broren, men at det var en fordel. For om Martinius laget bråk i timen, kunne han skylde på Markus.

Johan klødde seg i bakhodet, og tenkte så det knaket.

De to andre mistenkte var Rex og Roger. De var også begge to opptatt av dinosaurer, og hadde flere ganger spurt hvor han hadde fått dinosaurpynten. Det visste ikke Johan, for han hadde fått dem i julegave av pappa. Så de hadde helt klart vært misunnelige på skoene hans.

Det banket på døren.

– Johan her er rene klær, skal jeg legge dem i skapet eller legger du dem på plass selv?

Moren sto utenfor døren og snakket. Han skvatt til, lukket døren til klesskapet, eller kontoret som han nå kalte det og åpnet døren til soverommet.

– Jeg tar dem selv, sa han når han åpnet døren på gløtt. Moren spurte hva han gjorde på, og Johan tok en liten hvit løgn og sa at han bygget Lego.

Han skyndet seg å legge klærne på plass, og var akkurat klar til å åpne døren til kontoret sitt i igjen, da han hørte moren igjen.

– Johan, nå er det tid for kveldsmat og så må du gå på badet.

Johan sukket for seg selv, der han rullet stolen tilbake til skrivepulten sin og sa halvhøyt.

– Hvordan skal en mesterdetektiv løse en krimgåte, med så mange forstyrrelser?