– Er dette et morsesignal, tenkte Johan og tok et papir og en blyant fra bordet og noterte.

Det blinkende lys

Det var februar om ettermiddagen. Leksene var gjort og middagen var spist. Johan var lei av å spille dataspill, og ruslet rundt i stua. Mørket var begynt å senke seg ute, og det var en lang seig ettermiddag, der ingenting skjedde. Han kjedet seg. Sånn at det prikket i beina og murret i kroppen. Han hadde ikke engang fått lov til å være med på butikken, på grunn av den dumme koronaen. Moren hadde sagt at det var best om det var færrest mulig på butikken på grunn av mye smitte.

Han gikk bort til vinduet og stirret ut i skumringen. Vinden ulte mellom trærne i hagen. Han så onkelen og tanten sitt hus, en traktor, huset på toppen av bakken og det gamle forfalne huset nederst i bakken som hadde stått tomt i mange år. Det var ikke et eneste menneske ute. Bare stillhet. Men akkurat da skjedde det noe.

I det gamle huset gikk plutselig lyset på i et av rommene i andre etasje. Johan gnidde seg i øynene og så på nytt. Det er lys på det gamle loftet. Eller er det gjenskinn fra et utlys et annet sted? Han gikk til et annet vindu, og nå så han det helt tydelig. Den gamle stålampen i vinduet var tent. Så ble den slått av. Og på igjen. Flere ganger.

– Er dette et morsesignal, tenkte Johan og tok et papir og en blyant fra bordet, og noterte seg at det var en lang, en kort og så en lang. Så var det en pause. Før det kom tre lange på rad.

I det han skulle slå på datamaskinen for å finne ut om dette var en morsekode, ble alt mørkt. Fjernsynet slo seg av og radioen, som surret på kjøkkenet, ble taus. Strømmen var gått. Lyset forsvant i det gamle huset. Johan lyttet etter lyder. Det knirket og knaket, og plutselig ble han mørkredd.

Såg han verkeleg eit blinkande lys i huset, eller var det berre noko han innbilte seg?

– Hvor ble det av mamma, hvor lang tid kan hun egentlig bruke på butikken, tenkte Johan og dro frem mobilen sin. Han hadde strøm på den, så han fant nummeret til onkelen og brukte Facetime for å snakke med onkelen i Oslo.

Etter noen korte ring, så han onkelen sitt ansikt på mobilen. Han ser jammen yngre og yngre ut for hver dag som går, tenkte Johan.

– Hei, Johan hva gjør du på, spurte onkelen, mens han prøvde å skjule et glass cola, som han ikke ville Johan skulle se.

Johan lurte litt på om han skulle fortelle onkelen om det blinkende lyset, men han ville egentlig ikke tenke på det når det var så mørkt.

– Mamma er på butikken, og hun har vært der så lenge, og jeg kjeder meg, og dessuten er lyset gått og da ville jeg ringe til deg, sa Johan.

Onkelen nikket, og sa at det var bra, for han kjedet seg også. Så snakket de om Pokémon, korona og hvordan det var på skolen. Og plutselig kom lyset tilbake. Og like etter kom mammaen til Johan kjørende inn på plassen fremfor huset.

– Vi snakkes en annen dag igjen snart, sa onkelen og de avsluttet samtalen.

Etter Johan hadde spist kveldsmat, gikk han bort igjen til vinduet og så bort på det gamle huset. Vinduet var mørkt. Alt var mørkt. Hadde han sett syner? Kanskje det bare var en billykt som hadde speilet seg i vinduet, eller noe sånt, tenkte han og bestemte seg for å ikke tenke mer på det.