Johan våknet tidlig neste morgen. Undersøkelsene hans hadde ikke gått så bra så langt. Han var nå litt usikker på om det var mesterdetektiv han skulle bli. Kanskje han skulle bli brannmann? Eller kokk. Han slo det raskt fra seg. Han var bare åtte år, så han trengte ikke å bestemme seg enda. Han lå i sengen på rommet sitt og så i taket. Holdt det lille forstørrelsesglasset i hånden for å få inspirasjon. Hvor ville han gjemt noe om han hadde hatt noe han ikke burde ha? For når man ikke er voksen, så har man jo ikke så mange steder der foreldrene ikke vil se. Og man vil jo ikke at foreldrene skal finne ut av det. Tankene raste rundt i hodet og han tenkte så han knaket.

– Ved min farfars flosshatt, tenkte han og satt seg opp i sengen.

At han ikke hadde tenkt på det før. Skolesekken. Så lenge Johan husket å ta ut matboksen etter skolen, la på plass bøker og holdt orden, så gikk jo hverken mamma eller pappa opp i skolesekken hans og rotet. I dag måtte nye undersøkelser til. I dag skulle han sjekke Rogers sekk. Johan var nå overbevist om at hans blå Crocs måtte befinne seg i den sekken. Han måtte bare finne en mulighet.

I dette kapittelet får Johan en skummel opplevelse og en åpenbaring.

Når klassen var godt i gang med mattetimen, og satt ved pultene sine og løste matteoppgaver, rakk Johan opp hånden og spurte om han kunne gå på do. Læreren nikket og pekte mot døren. Men Johan måtte ikke på do. Han skulle sjekke sekken til Roger som sto på gangen. Han lukket døren til klasserommet og var på vei bort til sekken, men kjente plutselig at han måtte så innmari tisse, at han måtte gjøre det først.

Etter en kjapp tur på do, var han klar. Det var nå han skulle løse saken, for Crocsene måtte være der. Han listet seg bort, åpnet sekken og begynte å ta ut ting for å undersøke nøye. Det var skolebøker, matboks, en treningsbukse, en stein og et sett med fargeblyanter.

Hjertet sank i brystet på Johan. Ingen Crocs. Han begynte å legge tingene forsiktig tilbake, men da skjedde det.

Han fikk en hånd på skulderen.

Han ble stiv av skrekk, men samtidig glad for at han hadde vært på do først. Om ikke hadde det skjedd en ulykke.

– Hva er det du gjør på Johan? Læreren sto bak han. Høy og mørk i blikket.

Johan sto målløs i noen sekunder. Og var usikker på hva han skulle gjøre. Han ville egentlig ikke fortelle om hans hemmelige liv som mesterdetektiv, men da hadde han ikke noen god forklaring på hvorfor han rotet i noen andres sekk. Så han lot det stå til. Og fortalte læreren alt om mysteriet med de forsvunnede Crocs. Og forsikret læreren om at han ikke hadde tenkt å stjele noe som helst fra Roger.

Læreren hørte på Johan fortelle om hans undersøkelser og arbeid som detektiv. Nikket, og skjulte et lite smil i munnviken.

– Hør her Johan, nå legger vi tingene tilbake i sekken, og så later vi som denne samtalen ikke har funnet sted. Du er en snill gutt, så jeg tror på deg. Men jeg vil oppfordre deg til å fortelle til foreldrene dine at Crocsene dine er borte.

Johan pustet lettet ut og nikket. Og sammen pakket de tingene opp i sekken igjen, og gikk tilbake til mattetimen.

Johan satt på rommet sitt, og hadde bestemt seg. I morgen måtte han fortelle foreldrene at Crocsene var borte. Han tok ned bildene han hadde limt på arket. Ingen av de hovedmistenkte hadde hatt Crocsene. Etterforskningen var en fiasko. Og hans karriere var over.

Men plutselig var det som alle puslespillbitene kom sammen og dannet et helt klart bilde. Han gikk bort i albumet og hentet et nytt bilde, som han hengte opp der som de andre hadde vært.

Han visste hvem tyven var.