Innlegget blei først publisert i BA.

Klokken er litt over halv åtte om morgenen. Det er stille i huset der min samboer, vår nyfødte sønn og jeg sover.

Jeg har min fjerde dag på vakt i brannvesenet og har så langt vært ute på 2 lettere trafikkulykker. Jeg ligger og sover helt uvitende om at denne dagen skal sette spor hos meg og andre for resten av livet.

07:30 våkner jeg av lydsignalet fra personsøkeren. På displayet står det «trafikkulykke m/ fastklemte». Jeg kjenner pulsen øker kraftig. Etterfulgt av lydsignalet kommer melding fra alarmsentralen 113.

«Melding om bil mot lastebil, 80 sone, en person skal være fastklemt og mulig omkommet. Lastebilsjåfør er oppegående og ute av lastebil».

På vei mot brannstasjonen, to minutter fra min bopel, hadde jeg 100 tanker i hode. Samtidig skulle jeg ta til meg all informasjon på sambandet både fra brann og helse, satt jeg med en frykt om hva som skulle møtte meg der framme. På stasjonen kommer kollega kjørende til og løper mot mannskapsbilen, og etter kort tid er vi på vei mot ulykken som er noen minutter unna.

Vi får inn en ny melding fra AMK: «Mannskaper fra ambulansen er ankommet skadestedet. De melder om sterke inntrykk.»

Det er helt stille i brannbilen. Vi prøver så godt vi kan å forberede oss på det vi snart skal møte. Vi har øvd, har bra utstyr og teknikken sitter, men kan vi redde personen? Hvert minutt teller. Tanken om hvem det er der, er det noen vi kjenner? Med denne meldingen så er det er vår oppgave å få den forulykkede personen ut fra dette vraket så fort som overhodet mulig.

Framme på stedet blir vi møtt av en kollega som stopper oss og forklarer at vi må forberede oss på ubehagelige syn. Inne i bilen, som ligger på taket, sitter det en person fastklemt. Personen er ikke kontaktbar og vi må få snudd bilen raskest mulig for å få startet frigjøring.

Jeg kjenner med en gang at alt av sunn fornuft stritter imot når jeg går mot ulykkesstedet. Det ligger bildeler strødd over alt. Lukten av olje og bensin treffer oss sterkere og sterkere når vi nærmer oss. Da jeg ser mot personbilen får jeg øye på en blodig hånd som henger ned mot taket, og tenker umiddelbart at dette ikke er bra. Vi hekter fast stropper i bilen, og i lag med innsats fra politi, helse og brann får vi snudd den.

Mens vi snur bilen, går en kollega inn og støtter hodet til den forulykkede før bilen settes på hjulene, dette for å stabilisere. Med synet som møter oss når bilen er snudd, så forstår vi fort at det ikke er forenelig med liv. En lege kommer bort i lag med helse og bekrefter at personen dessverre er død.

Jeg kjenner et sterkt ubehag i kroppen mens jeg blir stående å se på den avdøde. Jeg spør en kollega om hun vil hjelpe meg å legge teppe over hode og kropp.

Vi henter et helseteppe, og jeg bøyer meg inn for å legge det over og står da ansikt til ansikt med en alvorlig skadet og blodig person som sitter død i setet.

Etter at politiet har tatt bilder, får vi beskjed om å legge presenning over vraket. Bilen skal fraktes med personen inni, til et lukket sted for frigjøring. Det kan være mange skuelystne personer rundt, og for å verne om den forulykkede og pårørende.

To kolleger legger presenning over mens jeg trer tau rundt for å feste den. Jeg begynner på passasjersiden og går rundt bilen. Når jeg kommer til førerdøren, får jeg nok og slipper tauet. En kollega kommer bort, gir en klapp på skulderen og sier at han skal fortsette og at jeg kan ta opprydding av bildeler lenger vekke, sånn at jeg får luftet hode litt. Jeg takker kollegaen min, henter en kost og begynner oppryddingen som består av bildeler, barneleker, cd plater med barnemusikk og andre ting som bærere stekt preg av at dette er en forelder til noen små barn som har mistet livet.

Som nybakt pappa, tar jeg til tårene og spør meg selv om hvorfor man skulle måtte oppleve noe så brutalt og urettferdig! Tankene under oppryddingen går til de små barna som nå har mistet det kjæreste de har.

Etter ulykken og frigjøringen satt vi oss ned i lag for å prate om ulykken, noe som er normal prosedyre ved alvorlige hendelser. Samtalen går løst og fast blandet med tårer og sinne. Jeg avslutter samtalen med kollegene mine med å si at dette bare var helt meningsløst og urettferdig, og at denne ulykken kommer til å sitte på minnet i lang tid.

Jeg kjenner en klump i halsen når jeg nå sitter og skriver denne opplevelsen, for som en god venn av meg i politiet ofte sier. «Vi er ikke roboter eller maskiner som står gjennom jobben uten følelser, vi er mennesker med følelser. Vi er pappaer og mammaer som ønsker å gjøre godt for andre, å gjøre en forskjell. Men som dessverre blir møtt av disse alvorlige hendelsene og synsinntrykkene gang på gang der det å hjelpe føles så håpløst når livet ikke står til å redde».

Jeg har etter denne ulykken dessverre opplevd svært mange alvorlige trafikkulykker i mine 17 år i brannvesenet, og mange sitter fremdeles på minnet den dag i dag.

Jeg kom inn i dette yrket med en intensjon om å kunne gjøre en forskjell, en forskjell som kunne hjelpe innbyggerne med å trygge livene deres. Jeg er engasjert i en trafikkorganisasjon TSU Nordhordland, der vi jobber aktivt med forebygging inn mot blant annet barn og ungdom for å skape gode holdninger i trafikken. Dette engasjerer meg spesielt da jeg føler etter alle ulykkene at jeg må prøve å gjøre noe.

Avslutningsvis vil jeg komme med en oppfordring til alle bilister:

Vi, i fellesskap, har et ansvar for oss selv og de rundt oss. Trafikken er en plass der vi må skjerpe dette ansvaret.

«Jeg skulle bare…, eller jeg måtte bare…» er rett og slett ikke god nok grunn når man sitter igjen som en drapsperson eller har ødelagt livene til noen. Et øyeblikk på mobilen eller en forbikjøring kan resultere i et ødelagt liv eller i verste fall død.

Så til dere bilister der ute som nå er eller skal på bilferie: Jeg går nå også på ferie i 4 uker. Men vær så snill å la mine kolleger i politi, brann og helse over hele landet slippe å måtte få melding om at du eller noen du har kjørt i sitter fastklemt i et bilvrak der de må ut å klippe dere løs.

Husk at noen er glad i deg, kjør forsiktig!

Jeg ønsker alle en trafikksikker og god sommer, ta vare på hverandre!

Med vennlig hilsen Svein-Åge Renholm