– Kanskje jeg kan bli med deg hjem etter skolen, så undersøker vi huset, sa Sivert.

Da Johan våknet neste dag, så var det ikke av moren som kom og vekket han, men av en våt tunge på kinnet. Og en lodden pels.

– Er du her pusen, sa Johan. Pusen hadde nok hoppet inn gjennom vinduet som hadde stått på lufting gjennom natten. Han koste litt på katten, før han sto opp og gjorde seg klar til å gå på skolen.

Skoledagen slepte seg av gårde. Det var dobbeltime med matte og en dobbeltime med norsk, før det endelig var friminutt. Johan satt sammen med kompisen sin Sivert ute på en benk i det kalde februarværet. Johan hadde siden i går kveld, tenkt at han skulle fortelle om det blinkende lyset til Sivert. For han måtte undersøke dette nærmere, men det var for skummelt å gå bort til det huset alene.

– Sivert, jeg må fortelle deg en ting, sa Johan, og fortalte Sivert hele historien om det blinkende lyset, om at det kunne være morsekoder, at det var en mulig mistenkt og at han måtte undersøke dette.

– Kanskje jeg kan bli med deg hjem etter skolen, så undersøker vi huset, sa Sivert.

Etter lekser og middag var unnagjort, fant Johan frem forstørrelsesglasset, og de to kameratene gikk veien bort til huset. De gikk stille rundt huset og så etter spor i det våte gresset.

Skal han fortelle alt til kameraten Sivert, eller er det best å holde mysteriet for seg selv......

– Står ikke den døren på gløtt, sa Johan og nikket bort mot kjellerdøren i det forlatte huset. Sivert nikket. De gikk mot døren og skjøv den forsiktig opp.

Det var mørkt i kjelleren, så de listet seg mellom verktøy og malingsspann, bort til trappen som ledet opp i hovedetasjen. Det var helt mørkt, så de brukte hendene for å føle seg frem til trappen som gikk opp til loftet og det rommet der det var lys i vinduet.

Der sto lampen. Lyset i lampen var tent. Det var en lampe i smijern, med en gammel støvete lyspære som gav rommet et svakt, og kaldt lyst. Rommet så forlatt ut, som et hotellrom ingen har vært i på mange måneder - med unntak av en ting. Sengen var rotete. Noen hadde brukt den sengen.

Plutselig hørtes det et brak i rommet ved siden av. De var ikke alene i huset. Johan nikket i retning av et stort skap, og guttene listet seg inn i skapet og lukket døren. De lyttet, og begge hørte lette steg som gikk i gangen. Som om noen listet seg så stilt de kunne. Begge holdt pusten. Og var så stille som de kunne. Men da skjedde det. Johan sin mobiltelefon ringte. Det var pappa som ringte. Selv om lyden på telefonen ikke sto høyt på, kunne det like gjerne være en skipsfløyte som durte, så høyt hørtes det ut. Johan avviste samtalen. Det ble stille igjen. Nå var også lyden fra skrittene borte.

– Skal vi springe ut, spurte Johan og Sivert nikket. Vi åpner døren forsiktig og så springer vi ned trappen og ut døren, så fort vi kan hvisket Johan.

Johan telte til stilt til tre, og de åpnet døren til skapet med et brak og la på sprang ut av rommet og ned trappen til hovedetasjen og ned til kjellerdøren. I sideblikket så Johan at det fremdeles var lys i lampen. Bare i løpet av noen sekunder var de de trygt ute i frisk luft igjen.

– Jeg vet ikke hva det er, men at noe ikke er som det skal i det huset, det er helt sikkert, sa Johan til Sivert som nikket mens de var på vei nedover den lille stien fra huset.

I det de to guttene gikk så fort de kunne tilbake til Johan sitt hus, var de ikke alene. Fra et av vinduene i det gamle huset var det et par øyne som fulgte hvert skritt de tok langs veien.