– Tenk Johan, tenk, sa han til seg selv inni seg. Hvordan skal jeg komme meg ut her ifra og i trygget?

Johan kjente pulsen slå. Det knirket fremdeles i trappen, og lyden kom nærmere og nærmere. Han angret på at han ikke hadde tatt med mobilen. For den skulle han hatt for å kunne varsle noen, og få hjelp. Lyden kom nå fra samme rom som han var i, og plutselig ble lyset i lampen skrudd på. Det var en liten glipe i døren, der lyset utenfra kom inn, men glipen var ikke stor nok til at han kunne se noe.

Nå ble det stille igjen. Ikke en lyd kom noe sted ifra. Men personen var her fremdeles, for om man skulle gå fra denne etasjen, så ville trappen knirke.

– Tenk Johan, tenk, sa han til seg selv inni seg. Hvordan skal jeg komme meg ut her ifra og i trygget?

Men han rakk ikke å tenke en eneste tanke til, for plutselig begynte det å krafse på døren. Noen står på andre siden av denne skapdøren og skraper på døren. Med ett hørte han en annen lyd også. Det knirket på nytt i trappen. Det var to personer her. Han så rundt seg, men det var ingenting han kunne forsvare seg med. Det eneste han hadde var lommelykten. Hans eneste alternativ var å skru den på full styrke, blende de personene som var utenfor skapdøren om de åpner den, og springe så fort han kunne.

Knirkingen i trappen sluttet, og han hørte skritt som kom nærmere og nærmere. Dette var noen andre skritt enn han hadde hørt sist gang han var her. Han gjorde seg klar med lommelykten. Han hadde bare ett forsøk. Og det måtte lykkes.

Da Johan oppdaget hvem den skyldige var, trodde han ikke sine egne øyne...

Han hørte at slåen ble løftet av skapet og at skapdøren forsiktig ble åpnet. Johan sto klar til å springe. I det døren var åpnet, skrudde han på lommelykten og lyste opp og rett i ansiktet på den krokryggede mannen. Men før han rakk å ta et steg, hørte Johan et mjau. Og der var katten hans. Den hvite katten. Katten er gisselet til mannen.

– Her sitter du innesperret? Nå var det flaks at jeg kom - er det katten din du leter etter, spurte mannen og smilte?

Johan sto som om han skulle vært frosset fast til gulvet, og nikket.

– Ja, jeg tror den har vært på jakt etter rotter og mus i kjelleren her, fortsatte mannen. Og vært litt på oppdagelsesferd i etasjene her. Jeg har akkurat kjøpt dette huset for å pusse opp før jeg flytter inn, og klarte å ødelegge låsen i kjelleren, så det har nok vært en enkel sak for denne fine katten og komme seg inn.

Da gikk det et lys opp for Johan. Den krokryggede mannen er ikke en skummel mann som signaliserer med lyset. Det har vært katten hele tiden. Som har hoppet på bryteren på lampen, som har rotet til sengen og som har lagt igjen hår på puten.

– Her er katten din, og så skal jeg ordne låsen i kjelleren, så du slipper å bekymre deg for katten din mer, sa mannen og gav Johan katten.

Johan var fremdeles litt fortumlet over at det var katten hans som var den hovedmistenkte, og at den krokryggede mannen virket som en snill mann.

– Tusen takk sa Johan, og kom på rullen med Smil som han hadde i lomma. Finnerlønn, sa han og gav mannen sjokoladen.

Mannen smilte og takket, og sa at han måtte komme i gang med å bytte lås før det ble helt mørkt, men at både Johan og katten var velkommen tilbake på besøk når han flyttet inn. Johan nikket, holdt katten hardt fast i armene, og gikk nedover trappen. Den knirket ikke så mye lenger. Ting knirker mindre når man ikke er redd.

---

Etter noen mørke måneder var det blitt vår og påske. Johan satt med påskeegget sitt og så på superkrim på NRK Super. Den var i grunnen ganske kjedelig og lite skummel. Men det skal en del til for å skremme en mesterdetektiv. Han lurte på hva hans neste sak skulle bli – nå hadde han løst to saker, og han hadde bestemt seg. Det var detektiv han skulle bli når han ble stor.